Utforsk innsiden av Duomo di Milano

Det første som fanger oppmerksomheten din når du trer inn i domkirken, er kolonnaden av kraftige søyler som strekker seg mot taket. Katedralen har fem brede skip, inkludert fløyene, som er delt av rekker med 40 søyler som måler forbløffende 78 fot (24 m) i høyden og 8 fot (2,5 m) i diameter. Søylene er laget av massiv teglstein og dekket med marmor som ble donert av den daværende hertugen Gian Galeazzo Visconti. Søylekapitellene er rikt utsmykket, hver med åtte statuer og to til tre sirkler med mindre statuer og utsmykninger. Søylene er smeltet sammen på toppen av Katedralens eteriske grottehvelv som er foret med utsmykkede utskjæringer.

Det er uunngåelig å beundre det symmetrisk mønstrede gulvet i Katedralen, siden det dekker hele gulvflaten. Gulvet er laget helt i marmor. Det ble bygget av Martino Bassi etter skisser av arkitekten Pellegrino Tibaldi, som tegnet det i andre halvdel av 1500-tallet. De sammenhengende grårosa Candoglia-marmorplatene er innlagt sammen med Arzo-rød og svart Vannera-marmor fra Comosjøen for å danne spektakulære blomstermotiver. Gulvet har vært gjenstand for mange restaureringer og Renoveringer har gitt Candoglia-marmorens delikate natur.

En av de eldste kulturinstitusjonene i hele Milano, Musikkapellet, er et kor som ble påbegynt i 1402. Den sitter i den runde prestegården og består av en musikalsk leder, en assisterende leder, en organist og et kor av barn. I årenes løp har Musikkapellet hatt besøk av mestere som Vincenzo Ruffo og Giulio Cesare. På et tidspunkt var organisten Johann Christian, sønn av J.S. Bach. Koret er selvsagt meget dyktig og kan høres hver søndag kl. 11.00 i forbindelse med nattverdfeiringen.

Sentralskipet leder inn til et vakkert presbyterium, en del av kirken som er forbeholdt det tjenestegjørende presteskapet. Presbyteriet er delt inn i en hevet halvsirkel omgitt av ti søyler med et gammelt høyalter i midten. Dette høyalteret stammer opprinnelig fra basilikaen Santa Maria Maggiore, som ble grunnlagt i 313 e.Kr. og er en solid blokk av brocatelle-marmor. I midten av alteret er det en plakett av en mann som holder en skriftrull, som sies å være en del av en romersk sarkofag fra 300-tallet.

Når du kommer inn fra fasadedørene i Katedralens søndre sideskip, finner du en hvit stripe som krysser hele bygningens bredde med en messinglinje i midten. Dette er et solur fra 1786. Gjennom et gnomonhull som er hugget inn i taket, kommer en fin lysstråle inn og treffer messinglinjen som angir solens middagstid. På hver side av messinglinjen er det små hvite plater med stjernetegn som forteller om Sesongbetinget.

Museet i Duomo di Milano er en samling av kunstprodukter som var involvert i byggingen av katedralen mellom 1300- og 1800-tallet. Den inneholder skulpturer, Malerier, Fargede glassvinduer, veggtepper, arkitektoniske modeller og terrakottaavstøpninger som på et tidspunkt har vært en del av Katedralen. De har blitt skapt i ulike stilarter og av ulike kunstnere opp gjennom årene, og de har overlevd kriger og opprør. Det er med andre ord den storslåtte katedralens fysiske historie som forestiller den kollektive og møysommelige innsatsen for å bygge den. Museet ble innviet i 1953.

Det er et ukjent faktum for mange at det under høyalteret finnes en krypt laget av blendende marmor. Krypten, som offisielt kalles Jemale-kapellet i domkirken, ble designet på 1500-tallet av Pellegrino Tibaldi, yndlingskunstneren til St. Det kuppellignende taket er utsmykket med stukkaturer som viser Kristi lidelseshistorie og eukaristien. I midten står et alter som inneholder hellige relikvier av Saint Charles Borromeo og er omgitt av toskanske Marmarsøyler.

Trivulzio-kandelaberen er en forgrenet lysestake i gotisk design som ble donert til kirken helt tilbake i 1549. Dette fantastiske metallverket har mange opprinnelseshistorier, og noen forskere sier at det ble skapt på 1100- og 1200-tallet av italienske gullsmeder, mens andre sier at det oppsto i parisiske verksteder siden denne stilen var vanlig i franske kirker. Det opprinnelige verket var ufullstendig med bare fire deler, og den milanesiske billedhuggeren og bronsemakeren Giovanni Busca fikk i oppdrag å fullføre verket som en modell med åtte deler.

Det finnes mindre altere i Duomo di Milano. Disse alterene er for det meste uthugget i stein, og inneholder en blanding av skulpturer og statuer med høye relieffer omgitt av marmorsøyler. I høyre tverrskip finner du Madonna-alteret og treet. I den sørlige delen finner du San Giovanni Bono-alteret, et forseggjort arrangement av skulpturer i klassisk stil. Selv om det ser ut som ett stykke, er alteret en samling av forskjellige skulpturer. Et annet bemerkelsesverdig syn er alteret til St.

Den omtales så tidlig som på 1300-tallet. Det opprinnelige orgelet ble bygget over to år av munken Martino de Stremidi, og var så massivt at det måtte betjenes ved hjelp av et stort hjul som ble trukket av to menn. Under den arkitektoniske reformen av kirken ble alteret til slutt plassert på hver side av høyalteret i presbyteriet. Den er utsmykket med detaljerte utskjæringer og innkapslinger for orgelpipene. Gjennom mange restaureringer ble orgelet forvandlet fra et mekanisk til et elektrisk drevet instrument.

Til venstre for alteret står statuen av den hellige Bartholomæus, som skal ha blitt ferdigstilt i 1562. Den er en av de mest fremtredende statuene i Katedralen og er kjent for sin dystre design. Bartolomeus, der huden er brutalt fjernet, slik at det rå kjøttet og musklene kommer til syne. Plagget som ligger rundt skulderen hans, er ikke et plagg, men huden hans. Bartolomeus, en av Jesu disipler, ble ifølge tradisjonen flådd levende.

Det arkeologiske området i Duomo di Milano ligger under Katedralen. Området inneholder restene av det kristne døperiet St. John, restene av Basilikaen Santa Tecla og en tidligere kirkegård. Døperiet skal ha blitt oppført i 387 og revet i 1394, mens Santa Tecla-basilikaen også var fra begynnelsen av 400-tallet og sto ved siden av Santa Maria Maggiore-basilikaen. Et forbløffende faktum er at restene av de nedrevne lagene av strukturen og marmoren forble ukjente frem til utgravningen i 1961.